Da han fikk øye på hunden som lå ved veikanten, løp han bort. Blikket hans falt også på båndet som Natalja hadde etterlatt så skjødesløst.

Da han fikk øye på hunden som lå ved benken, løp han straks bort. Blikket hans falt også på beltet som Nora likegyldig hadde lagt igjen.

Så snart han så hunden som lå ved benken, skyndte han seg dit. Han la merke til beltet som Nora hadde slengt fra seg. Bamsen så bedende opp på sin eier med hovne øyne…

Det var nesten to år siden han sist hadde snakket ordentlig med søsteren sin. Inger forsto fremdeles ikke hvordan en liten bagatelle kunne utvikle seg til en så sterk konflikt.

Inger og Vetle Ruud var født med ett års mellomrom. Siden de var små, hadde de vært uatskillelige, alltid klare til å støtte hverandre. Uansett hva de gjorde, delte de alltid ansvaret og gjemte seg aldri bak den andre.

Hjembyen deres, Solberg, hadde blomstret og vokst år etter år. De var heldige med byens ordfører, Per Magnusen, som selv var født der og viste seg å være en dyktig økonom.

Etter å ha fullført landbruksstudiene, kom han hjem og begynte å arbeide aktivt for byen. Innatsen hans ble raskt lagt merke til, og ti år senere ble Per Magnusen ordfører i Solberg.

I privatlivet gikk det også bra. Inger, etter å ha fullført helsefagstudiene, begynte å jobbe på byens helsestasjon som sykepleier. Per kunne ikke la være å legge merke til en slik skjønnhet. Inger gjengjeldte interessen. De giftet seg, og hele byen feiret bryllupet. Vetle var oppriktig glad for søsterens lykke, selv om hans eget ekteskap med Nora langt fra var like sorgløst.

Mens Inger var ungkar, klagde Nora ofte på henne, kalte henne ubrukelig eller innbilsk. Men etter ekteskapet ble klagingen erstattet av sjalusi. Nora krevde mer og mer av mannen sin et nytt hus, en større bil, en finere pels…

Hun gjentok stadig: «Andre har alt, mens vi har ingenting!» Mannen gjorde sitt beste, men verken penger eller krefter kunne tilfredsstille Noras ønsker.

Nora var også ulykkelig på sin måte: Gud hadde ikke velsignet henne med gleden av å bli mor. Og samtidig hadde Inger fått en vellykket ektemann, født en gutt og en jente, bygd et romslig hus, mens mannen hennes hadde oppnådd respektable stillinger…

Familiesammenkomstene endte ofte i krangler. Hver gang Vetle besøkte Inger og familien hennes, begynte Nora å skjelle ham ut etterpå.

Den siste skandalen skjedde på Vetles bursdag. Inger ga ham en labradorvalp som gave fra byen han hadde lengtet etter en slik hund lenge. Per ga ham en ny motorsykkel.

Alt gikk bra helt til den berusede Nora fikk et raseriutbrudd og tømte sin oppsamlede sinne over Inger:

«Hva er dette, Inger? Hunden er det en slags hint? Hvis vi ikke får barn, kan vi i det minste få en hund, er det sånn?»

Inger prøvde å roe situasjonen:

«Nora, slapp av. Du kommer til å skamme deg senere…»

Men ordene hennes hjalp ikke. En voldsom krangel brøt ut, og gjestene delte seg i to leire. Per hvisket lavt til sin kone at de burde gå, og de forlot festen etter å ha sagt farvel.

To år gikk. Den kvelden begynte Vetle å unngå søsteren sin, og kontaktene deres ble begrenset til noen få, korte møter. Samtidig vokste spenningen mellom ham og Nora.

Om kvelden gikk Vetle oftere ned til elven med Bamsen. De så lykkelige ut sammen: Vetle kastet en pinne, Bamsen løp glad etter den, la seg så ned ved føttene hans og lyttet oppmerksomt til eierens stille historier.

Inger hørte om dette fra naboene, men gjorde ingenting Vetle forble sta.

Etter den ulykkelige krangelen hatet Nora Inger og Bamsen mer og mer. Når Vetle ikke var hjemme, jaget hun hunden ut, skrek til den og slo den til og med.

De nysgjerrige naboene bidro bare til ilden:

«Hører du, Nora, mannen din er nede ved elven med hunden igjen…»

«I går møtte han Inger, mannen hennes og barna… De lo og hadde det så hyggelig!»

Sjalusien oversvømmet Nora fullstendig. En gang spurte Vetle:

«Nora, plager du ikke Bamsen?»

«Trenger jeg den hunden din?!» snerret hun og forlot rommet.

Bamsen gjemte seg oftere for Nora og skalv når hun dukket opp.

Alt endte den morgenen da Vetle, sint, slengte ut:

«Jeg er lei av all denne sjalusien!»

Alene, brennende av sinne, dro Nora ut Bamsen i gården, bandt den fast ved benken og gikk løs på den med beltet. Den stakkars hunden klynket av smerte. Etter å ha utløst sinne, slengte hun beltet fra seg, pakket sammen og forlot hjemmet for alltid.

Om kvelden kom Vetle hjem, men fant ikke hunden ved porten. Huset var i ustand. Ved benken fant han Bamsen, og nevene hans knuget seg sammen. Han løsnet raskt båndet, tok hunden i armene og skyndte seg til dyreklinikken.

Inger holdt på å gjøre seg klar til å gå hjem da hun så broren med den blødende hunden:

«Inger, vær så snill…» ba Vetle med hes stemme.

De bar Bamsen inn på behandlingsrommet. Inger undersøkte hunden nøye:

«Hvem har gjort dette mot den?»

«Nora…» Vetle så ned.

Inger nikket stillferdig. Hun sydde sammen sårene, vasket øynene og ga den vann.

Senere på gangen hvisket Vetle:

«Tilgi meg, Inger…»

«Å, venn,» svarte søsteren trett. «Og Nora…?»

«Nei, Inger. Ikke etter dette.»

Inger ringte Per:

«Per, kom og hent meg, er du snill.»

Så snart han hørte kona