Da lyden av Mercedes-motoren forsvant for godt mellom trærne, ble stillheten så tung som et tykt teppe

Da lyden av Mercedes-motoren forsvant mellom trærne, la stillheten seg over meg som en tung teppe. Jeg sto der med veska i hånden, knærne skalv, og hver pust gjorde vondt. Luften var fylt av lukten av fuktig jord, mose og råttne løv. Fuglene hadde stilnet. Det var som om skogen selv visste at noe var fryktelig galt.

Jeg ropte ikke mer. Tårene som ikke kom under begravelsen, brøt nå frem av seg selv. Ikke av sorg. Av ydmykelse. Av innsikten om at mitt eget kjød og blod sønnen min hadde kastet meg bort som en gammel møbel.

Jeg satte meg på en fallet trestamme og prøvde å samle tankene. Solen krøp nedover, lyset ble gult, skyggene lengre. I stillheten hørte jeg bare hjerteslagene mine. Jeg visste: hvis jeg ble her, ville jeg dø. Men jeg var ikke villig til å gi ham den tilfredsstillelsen.

Jeg tok frem et bilde av mannen min fra veska. Hans ansikt, det gamle, kjære smilet, så rett på meg.

«Ser du, Lars,» hvisket jeg. «Dette er hvordan du oppdro ham. Denne «gode gutten» du var så stolt av.»

En tåre falt på bildet. Og i det øyeblikket klikket det i meg. Det var ikke frykt som tok over, men vilje. Den sta, bondsk kvinnelige viljen som hadde båret meg gjennom hele livet.

Jeg reiste meg. Hvis han trodde jeg skulle dø her i stillhet, tok han feil. Jeg hadde overlevd krigen, kollektivet, inflasjonen, sykehusene. Jeg skulle overleve dette også.

Jeg gikk. Jeg vet ikke hvor lenge. Skogen var tett, kvister knakte under føttene. Skogene var gjørmete, hjertet banket i halsen. Så, i det fjerne en lyd, og deretter konturene av en liten hytte. En forlatt jakthytte. Taket var halvveis, vinduene brettet igjen, men inni var det tørt. Jeg fant et gammelt teppe og la meg på en benk. Midt på natten, mens ugla tutet, sovnet jeg.

Jeg våknet ved daggry. Hver muskel verket, men hodet var klart. Jeg visste hva jeg måtte gjøre: dra tilbake til byen. Ikke for hevn. For rettferdighet. For den gutten som kunne etterlate sin egen mor i skogen, var ikke lenger et menneske. Og slike folk må vite at livet ikke lar seg snyte.

Jeg vandret i timevis, til jeg endelig hørte biler i det fjerne. Jeg vaklet ut på landeveien. En lastebil saktnet farten. Sjåføren, en mann i sekstiårene med bart, stirret på meg:

«Herregud, frue, hva gjør du her?»

«Jeg skal hjem,» sa jeg lavt. «Men sønnen min glemte å kjøre meg tilbake.»

Han spurte ikke mer. Han satte meg i passasjersetet og kjørte meg til byen. Jeg gikk til politiet. Den unge sersjanten stirret vantro på meg.

«Frøken, er dette alvor? Påstår du at sønnen din etterlot deg i skogen? Er det ikke en misforståelse?»

Jeg tok frem telefonen den gamle, knappetelefonen. Jeg viste ham det eneste bildet jeg hadde tatt fra bilen: den svarte Mercedesen som forsvant mellom trærne.

«Jeg tror ikke dette er en misforståelse, unge mann,» sa jeg.

Historien spredde seg fort. Avisene hadde bildet mitt på forsiden: «Rik forretningsmanns sønn etterlot eldre mor i skogen.» Naboer, venner, kirkegjengere alle snakket om det. Bilde av Andreas, fra begravelsen, i svart dress, betydde nå noe annet: kulde, skam.

Da han endelig ble innkalt til avhør, var han blek og nervøs. I gangen møtte vi hverandre.

«Mor hvorfor gjorde du dette mot meg? Nå er alt over. Forretningen, ryktet mitt alt!»

Jeg så på ham. I øynene hans var det ikke skyld, bare frykt.

«Det var også slutt for meg, gutt,» sa jeg lavt. «Men jeg valgte å overleve.»

Etterforskningen varte i uker. Han hyret advokat, prøvde å forklare at det var en «misforståelse», at han «ble redd». Han ba til og med om unnskyldning, men jeg visste: det var ikke meg han ville renvaske, men seg selv.

Retten fant ham skyldig. Fare for liv, forlatelse av en eldre person. Halvannet år betinget, bot, samfunnstjeneste. Ifølge loven en mild straff. Men den virkelige straffen kom ikke der.

Da vi gikk ut fra retten, stoppet han på trappen. Han så på meg med et tomt blikk.

«Du ødela livet mitt,» hvisket han.

«Nei, gutt,» svarte jeg. «Du ødela det selv. Jeg kom bare ut av den skogen.»

Jeg så ham aldri igjen. Han solgte leiligheten, dro til utlandet. De sier han bor der ennå, et sted i Tyskland.

Jeg ble. I samme leilighet han en gang ville ta fra meg. Jeg pusset den opp.

Veggene fikk ny maling, det står pelargonier i vinduskarmen. Hver morgen lager jeg en kopp kaffe sterk, med melk, uten sukker. Og jeg setter alltid to kopper på bordet. Den ene til mannen min.

På vinduskarmen ligger en liten, hvit stein. Den samme jeg skrapte kneet på da jeg falt på den skogstien. En påminnelse. Ikke om smerten om styrken.

For alderdommen begynner ikke når de kaster deg bort. Men når du selv tror det ikke er mer liv i deg.

Jeg trodde ikke det.

Og derfor lever jeg fremdeles.